Når barnet hjelper til med matlaging: den lille kokken uten press

Forfatter KiiDS.SHOP · Publisert 31. oktober 2026

Ti år gamle Acey trer paprika på kebabspyd og setter sammen sin egen pizza. Faren hans, kokken Tom Kerridge, sier at da er det større sjanse for at sønnen går løs på maten. Når barnet hjelper til med matlaging, kan det få rom til å delta og bestemme over en del av måltidet – ifølge disse kokkenes erfaringer kan det noen ganger støtte barnets vilje til å smake. Det er imidlertid ikke et garantert resultat eller en regel som gjelder for hver familie.

Ifølge personlige erfaringer fra Tom Kerridge, Meera Sodha og Helen Goh kan et barn bli engasjert av matlaging, muligheten til å velge tilbehør, eller hvordan retten er tilpasset dets preferanser. Deres eksempler er ingen garanti for at barnet vil smake på ny mat.

Hva kan endre seg når barnet hjelper til med matlaging?

Barnet kan være en del av forberedelsene, kan velge sitt eget tilbehør, eller få maten i en form det foretrekker. Tom Kerridge, Meera Sodha og Helen Goh beskriver disse mulighetene gjennom egne familieerfaringer. Historiene deres viser ulike tilnærminger, ikke en utprøvd oppskrift som må fungere for hvert barn.

Hvordan involverer Tom Kerridge sønnen Acey i maten?

Tom Kerridge beskriver at Acey oftere blir interessert i mat han selv har vært med på å lage. Eksemplene hans inkluderer å tre paprika på kebabspyd og å sette sammen sin egen pizza. Kerridge sier at i slike øyeblikk er det etter hans mening mer sannsynlig at sønnen spiser maten. Hans erfaring betyr ikke at involvering automatisk fjerner matvegring eller gir samme resultat i en annen familie.

Acey lager også smoothie av frossen mango og ananas med kokosmelk og kumelk. Kerridge nevner at sønnen spiser oppkuttet eple, selv om han ikke nødvendigvis ber om det selv. Disse eksemplene handler ikke bare om ukjente smaker: de viser også at et barn kan vise interesse for mat det kjenner, når det får være med på tilberedningen eller utformingen.

Kerridge beskriver også felles helgemåltider der det står flere alternativer på bordet, og hver enkelt velger selv. Acey tar ikke av salaten, men liker å dyppe varmt brød i olivenolje. I hans fortelling handler det ikke om at sønnen skal spise alt det andre spiser, men at han skal ha mulighet til å velge fra det som tilbys.

Kerridge snakker om sin ti år gamle sønn Acey og beskriver ham som en selektiv spiser; denne erfaringen deler han i en personlig kontekst. The Guardian presenterer Acey som ti år gammel. Kerridge uttrykker samtidig en overbevisning om at kresenhet rundt mat er noe nesten alle barn kjenner til – det er hans syn, ikke en allment bevist regel. I intervjuet med The Guardian snakker han om sin egen overbevisning om at barn ofte er kresne når det gjelder mat.

Hvordan Meera Sodha tilbyr nye smaker sammen med kjente?

Meera Sodha beskriver hvordan barnas forhold til mat har endret seg. Arya er ni år og Yogi er seks. Arya foretrakk tidligere mat med lyse farger, men senere fikk hun smak for mer krydrede retter. Yogi har også gradvis åpnet seg for nye retter, selv om noen ukjente måltider kunne gjøre henne urolig. Sodhas erfaringer minner oss om at preferanser kan endre seg, og at barn i samme familie ikke nødvendigvis reagerer likt.

Ved falafel kan hver enkelt velge sine egne tilbehør. Sodha beskriver at barna på den måten får en følelse av at de kan tilpasse maten. De trenger ikke å akseptere alle de tilbudte smakene i én fastsatt kombinasjon. Dette er et konkret eksempel på valg ved måltidet, ikke et løfte om at barnet vil smake på falafelen eller like den.

Når Sodha introduserer en ny rett, kobler hun den til ingredienser barna allerede kjenner. Ved naanbrød med paneer, mango og lime minnet hun dem på at de liker disse ingrediensene. Krydderne la hun til gradvis, og ved neste tilberedning økte hun mengden med en kvart teskje. Denne detaljen tilhører hennes personlige erfaring; det er ikke en oppskrift eller en universell fremgangsmåte for familier.

Sodha advarer også mot å sette merkelapper. Hvis et barn gjentatte ganger hører at det er kresen, kan det ta til seg denne betegnelsen. Hun selv ble stemplet som kresen i barndommen, men i ettertid føler hun at smakssansen hennes var sensitiv. Historien hennes støtter forsiktighet når man navngir barns preferanser: Det barnet avviser nå, trenger ikke å definere forholdet til mat for alltid.

Ved cherrytomater foreslo Sodha at Arya skulle prøve én hvert år. Da Arya smakte på dem, spiste hun tre. Dette er en konkret erfaring med gjentatt, ikke-pressende tilbud, ikke et bevis på at samme tilnærming vil virke på alle barn. Sodha sier ikke med dette at barnet må overtales eller tvinges til å smake.

Hvorfor tilpasser Helen Goh maten til sønnenes preferanser?

Helen Goh snakker om de ulike smakene til sønnene Sam (15) og Jude (11). Sam foretrekker sprø brokkoli, mens Jude liker den mykere, tilberedt lenger. I hennes eksempel handler det ikke bare om hvilken grønnsak som er på tallerkenen, men også om teksturen.

Forskjellene kommer også til uttrykk med kyllingkjøtt. Sam foretrekker kyllingbryst i strimler pakket inn i en hvetetortilla, mens Jude velger lår med skinn. Goh tilbereder kyllingen slik at den tar hensyn til deres ulike preferanser. Hennes uttalelse betyr ikke at familien alltid må lage flere versjoner av maten; den viser at barn kan foretrekke samme råvare i en annen form.

Goh skjuler ikke grønnsaker i maten og forteller barna åpent hva retten inneholder. Hun vil ikke at maten skal bygge på løgn. Det er hennes måte å kommunisere med barna om matens innhold på, ikke en generell faglig anbefaling. Den gitte delen av hennes uttalelse slutter midt i en beskrivelse av en annen rett, så fortsettelsen kan ikke fylles inn med gjetning.

Hva kan vi ta med oss fra disse erfaringene?

Kerridges Acey hjelper til med kebab og setter sammen sin egen pizza; Sodha tilbyr egne tilbehør til falafel og kombinerer nye smaker med kjente; Goh tar hensyn til sønnens ulike oppfatninger av tekstur og navngir råvarer åpent. Fellesnevneren er ikke én garantert metode, men respekt for at barn kan ta imot mat på ulike måter, og at preferansene deres kan endre seg.

Disse eksemplene kan leses som inspirasjon til enkelt å involvere barnet i matlagingen eller til å la det velge deler av måltidet. Kokkenes uttalelser gir imidlertid ikke konkrete instrukser for trygg tilgang til arbeidsflaten eller kriterier for valg av kjøkkenkrakk. De lover heller ikke at hjelp til matlaging vil løse kresenhet eller garantere smaking.

Nøkkelinnsikter

• Tom Kerridge sier at sønnen Acey etter hans mening lettere setter i gang med maten når han hjelper til med kebab eller setter sammen sin egen pizza.
• Meera Sodha kombinerer nye smaker med kjente råvarer og tilbyr barna egne valg av tilbehør til falafel.
• Sodha beskriver gjentatte tilbud av cherrytomater til Arya som en personlig erfaring, ikke en universell metode.
• Helen Goh tilpasser formen på kylling og brokkoli til de ulike preferansene til Sam og Jude.
• Goh forteller barna hva maten inneholder, og skjuler ikke grønnsakene.

Praktiske tips

• Som eksempler på involvering nevner Tom Kerridge å tre paprika på spyd og å sette sammen sin egen pizza.
• Ved falafel kan barna, ifølge Meera Sodhas eksempel, velge sitt eget tilbehør.
• Sodha kombinerer ny mat med kjente råvarer og tilsetter krydder gradvis.
• Helen Goh tar hensyn til om sønnene foretrekker sprø eller mykere brokkoli.
• Kilden oppgir ingen spesifikke sikkerhetsinstruksjoner for arbeidsflaten eller kriterier for valg av kjøkkenkrakk.

Start med valgmuligheter

Kokkenes erfaringer gir konkrete ideer til involvering, for eksempel å sette sammen sin egen pizza eller velge tilbehør. Betrakt dem som personlige eksempler, ikke som en garantert oppskrift.